Digitale hjelpemidler og sosiale medier i klasserommet

Datamaskinen har vært i skolen i lengre tid. Jeg husker fortsatt gleden og nysgjerrigheten når vi som barneskoleelever fikk en time på datarommet sent på 80-tallet. Den gangen ble datamaskinen i all enkelhet brukt til å lære touch, noen få pedagogiske program som terpet enkelte basisferdigheter i matematikk og norsk, i tillegg til at vi fikk spille svært enkle spill fra 5 ¼”-disketter de siste 10 minuttene som belønning for at vi hadde vært flinke. 

Siden den gang har internett kommet inn i skolehverdagen, først som det vi kaller web 1.0, senere som web 2.0. Det er ikke snakk om en ny versjon av internett, men en utvikling av bruken av internett. Under web 1.0 ble internett i stor grad brukt som et oppslagsverk. Noen publiserte, mens de fleste leste og fant informasjon blant annet i ferdiglagde leksikon og andre oppslagsverk. Det som kjennetegner web 2.0-kulturen, er i hovedsak kommunikasjonen. Mennesker skriver blogg og andre kommenterer bloggen, vi kommuniserer i form av chatting på Facebook og MSN, vi twitrer meningene våre på Twitter, mens andre kommenterer dette. Til og med nettavisene åpner for at Ola Nordmann kan si sin mening om en nyhetssak som har blitt publisert. Wikipedia er et eksempel på et leksikon som brukerne oppdaterer i samarbeid med hverandre. YouTube er et nettsted der filmsnutter og musikkvideoer deles med hverandre, og Flickr er et tilsvarende nettsted der bilder deles. Alle disse nettstedene, der brukerne selv er med på å skape innholdet og deler dette med hverandre, kalles sosiale medier.

Facebook, Youtube and Twitter by Asthma Helper, cc-lisens via Flickr.com

Så, hva gjør dette med lese- og skrivevanene til de som vokser opp i denne kulturen?

Min første tanke er utelukkende negativ. Skriftspråket som utvikler seg på mange av de sosiale mediene glir lengre og lengre bort fra det norske skriftspråket. Det har gått så langt at ordlister er nødvendige for å henge med. Det er ikke krav om korrektur på det som publiseres på nett, og skrivefeil og tegnsettingsfeil er langt mer vanlig på nett enn det som forekommer i bøker. Det er ingen tvil om at skolen har en stor utfordring her, og må ta opp kampen med de skriftspråklige subkulturene som dannes i forbindelse med sosiale medier.

Chat acronyms by tuchodi, cc-lisens via Flickr.com

Utfordringer er vi som jobber i skolen uansett vant til, samtidig som et godt utgangspunkt kan være å se mulighetene i stedet for begrensningene. En av de fem grunnleggende ferdighetene som er integrert i kompetansemålene er også at elevene skal kunne bruke digitale verktøy. Dette i tillegg til å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig, kunne lese og kunne regne. I et tidligere blogginnlegg har jeg diskutert viktigheten av god vurderingspraksis. At elevene kan lære av hverandre, se gode eksempler og gi hverandre kameratvurdering. Å benytte blogg i skolehverdagen er jeg i utgangspunktet skeptisk til, mest på grunn av at produktene blir publisert på det åpne nettet uten noen kontroll. En fin måte å løse dette på kan være at elevene oppretter blogg på www.blogger.com. Her kan man bestemme hvem som skal ha muligheten til å lese bloggen, og med det legge til rette for formativ vurdering. Førsteutkastet på en hvilken som helst tekst, med klare kriterier og mål, kan legges ut i bloggen, og lærer og medelever kan gi respons på teksten i kommentarfeltet. Sett elevene sammen fire og fire, og form et arbeidskrav om at elevene skal gi respons til de andre tre. I tillegg kan læreren gi respons. Læreren kan også skrive egne tekster som elevene gir respons på for å ufarliggjøre responsarbeidet. Ved å lese hverandres tekster, vil elevene få nye ideer og kanskje ny motivasjon for videre arbeid. Som lærer kan du også være smart når du setter sammen gruppene, for å få best mulig læringsutbytte for enkeltelevene.

Elevenes tekstskaping har historisk sett vært preget av stilskriving. Gjennom dette har elevene blitt kjent med, fått prøve seg og utviklet seg i de ulike sjangrene. Elevene har gjerne startet med en disposisjon, for så å gå videre til en kladd som til slutt blir ført inn og rettet av læreren. Ved å bruke digitale hjelpemidler, og gjerne innenfor web 2.0-kulturen, vil denne prosessen forenkles, uten at læringsutbyttet nødvendigvis blir mindre. Elevene skriver teksten, for eksempel i en blogg som beskrevet ovenfor, får respons av lærer og/eller medelever for så å gjøre endringer og videreutvikle teksten. Mulighetene for å legge inn bilder, illustrasjoner og kanskje til og med lyd er også til stede. Både det faktum at de slipper å skrive hele teksten på nytt, men fortsatt videreutvikler teksten i tillegg til de mulighetene elevene har for multimodalitet er noe jeg ser på som en stor motivasjonsfaktor. Multimodalitet er å benytte flere framstillingsformer, som for eksempel tekst, bilde, lyd, figurer og illustrasjoner. Det er også det samme som vi finner igjen i Kunnskapsløftet som sammensatte tekster.

Leif Harboe nevner Photostory (Harboe 2010: s 117 - 123) som et eksempel på å jobbe med sammensatte tekster. Jeg har benyttet Moviemaker i flere fag med suksess. Konseptet er det samme, og ved hjelp av bilder, lyd, musikk og eventuelt tekst har vi både ”dramatisert” tekster fra samfunnsfag og RLE, laget multimodale dikt, latt elevene presentere forståelsen for ulike læringsmål i matematikk og produsert korte fortellinger. Her er det kreativiteten som er bremseklossen, men motivasjonen og læringsutbytte for elevene har vært stort. Til orientering er dette noe vi gjør på 5. trinn, så alderen er ingen hindring. Samtidig er det ikke sikkert motivasjonsfaktoren er like stor på ungdomsskole og videregående.
 
Wikispaces er en tjeneste som gjør at vi kan lage et nettsted, der flere kan redigere, tilføye, slette og utvikle det som blir skrevet. Her kan elever ha gruppearbeid eller trinnet kan sammen utvikle en informasjonsbank i de forskjellige fagene. Dersom elevene skal ha en form for tekstskaping, kan wikien brukes for å la elevene utforme kriterier. Her kan det også legges inn eksempler på gode tekster, slik at elevene kan bruke dette som støtte og motivasjon underveis.

Smartboard er et digitalt hjelpemiddel som på mange skoler har erstattet tavla. Ved å utnytte mulighetene som finnes i denne interaktive tavla sammen med den generelle digitale virkeligheten vi lever i, er det mulig å styrke et annet område som ligger som et krav i opplæringsloven. Samarbeidet skole-hjem. Ved å filme gjennomgangen av fagstoffet som skjer på skolen, for så å legge ut filmsnutten på læringsplattformen vil den bli tilgjengelig for både elevene og foreldrene på hjemmebane. Det er stor forskjell på hvor mye hjelp elevene kan få hjemme, og mye av dette skyldes at foreldre ikke husker eller er usikre på hvordan ting gjøres. Dersom gjennomgangen ligger lett tilgjengelig på læringsplattformen vil elever og foreldre kunne se dette sammen, og foreldrene kan bidra i større grad på hjemmebane. I stasjonsarbeid på skolen kan elevene filme det de selv gjør på smartboard, for så å vurdere det arbeidet som blir gjort i etterkant med en medelev eller med lærer. Det arbeidet elevene utfører på smartboard kan godt være hentet fra internett, for eksempel en vurdering og diskusjon rundt leserkommentarene i en artikkel fra dagens avis. Elevene skal jo også kunne uttrykke seg muntlig, og diskusjoner uten at læreren fører ofte til større engasjement.

En elektronisk læringsplattform (LMS) er for eksempel It’s learning og Fronter. I henhold til en undersøkelse gjennomført av Utdanningsdirektoratet benytter 98 % av alle videregående skoler en elektronisk plattform, mens 58 % av grunnskolene benytter det. I 2005 var tallene for grunnskolen 17 %, noe som betyr at det er en sterk stigning i bruken også her (Harboe 2010: s 175). Læringsplattformen kan også brukes til å ha diskusjonsgrupper mellom både elever, foreldre og lærere, og kan ha en høy nytteverdi.

På internett finnes mange ressurser som kan være nyttige for en lærer. Eksempel på dette kan være norsksidene.no og gruble.net. Ved hjelp av slike nettressurser kan det være enklere å ta i bruk datamaskinen i undervisningen spesielt i starten. Personlig lærende nettverk (PLN) er et hyppig brukt begrep om dagen. Dette er nettsteder der hensikten er å dele ressurser, samarbeide, kommentere og reflektere på tvers av kommune-, fylkes- og landgrenser. Et eksempel her er smartskole.no. Det er ingen tvil om at ti hoder tenker bedre enn et, og når vi på denne måten får samlet alle gode tankene og ideene til ulike dyktige pedagoger, vil det føre til bedre grunnlag for undervisning. Refleksjoner og diskusjoner vil også bære frukter. Hvorfor fungerer dette opplegget så bra, og har det kanskje overføringsverdi til andre fag eller aldersgrupper? Jeg tror også dette kan være veien å gå for å få til et bedre tolkningsfellesskap, som jeg problematiserte i dette blogginnlegget.

Selv om begrensningene er det vi lettest legger merke til og fokuserer på, mener jeg mulighetene er så store at de må utnyttes. Vi, som lærere, må komme oss på den kommunikasjonskanalen elevene kommuniserer på. Det stiller krav til oss som lærere, ettersom det krever en større digital kompetanse, men vi trenger ikke være utlærte på alle fronter. Vi må tørre å godta at noe av denne digitale tekstkompetansen kommer etter hvert, at vi vil oppdage både begrensninger og muligheter underveis, at ingen av oss er født med digital literacy, ettersom både begrepet og denne kompetansen ble til lenge etter vi var født.

Information media and digital literacy by karindalziel

, cc-lisens via Flickr.com

Litteratur:

Harboe (2010): Norskboka.no. 2. utgave, Oslo: Universitetsforlaget
Otnes og Scwebs (2004): tekst.no. 3. opplag, Oslo: Cappelens forlag